1. La Migliore
Racing Depot custombydge henne på en blå og perlehvit DBS-Daccordiramme med Columbus SLX-rør og muffer. Grålakkert 8-delt Shimano 105 (jeg burde tatt det blankpolerte 600 om bare for estetikkens del), og håndbygde hjul med Mavic GP4 hardelokserte pariserfelger. Hun kan ikke ha veid under 11 kg, men hun var min. Vi nådde 60 km/t på vår første tur sammen og terrengsykling ble aldri det samme siden.
2. Premie!
En kompis overtalte meg til å stille på turritt på Sandnes. 60 paddeflate kilometer, der jeg allikevel fant en bakke etter 5 km til å angripe ut bakenden av feltet i. Men turen langs Solastranden og innover Hafrsfjord og tilbake til Sandnes var bare vakker. Sol og vindstille nord på Jæren.
Det umulige var mulig den dagen. Jeg vant uttrekkspremien, en rimelig terrengsykkel som raskt ble omsatt i racersykkelnødvendigheter. Det ble ikke mange.
3. Vifte og fargeendring
Det andre rittet jeg syklet startet fra Bryne. Etter tre minutter var feltet delt i tre i sidevinden, så satt man der i streken på hvitstripa. Man lærer fort som fersk rittsyklist. Det eneste som hjelper er nytt utstyr.
Det kunne blitt både Colnago og Pinarello egentlig, men jeg ville tilfeldigvis helst ha en Bianchi. Fargefetisjen kom senere. Horten Sykkelsport hadde en TSX-ramme hengende. Over til Racing Depot med den. Campa måtte det være, men hvilken gruppe? Luringen tok meg med på lageret og lot meg ta på både Chorus og Record Titanium. - The quality remains long after the price is forgotten, sa jeg og dro kortet.
Shamalhjul ble det også. De veide over 2 kg i pariserutgave. Jeg syklet Jadarrittet i september 1996 med 39x21 som minste gir. Aiaiai! Ikke prøvdet på RV44 mellom Flekkefjord og Egersund, dere. W/kg sto ikke i forhold til utstyret den gangen (heller). Og selv om jeg ble bedre til 1997 ble ikke forholdet et hakk bedre: Celestelakkert stål fikk vike for Celestelakkert titan med karbongaffel.
4. Bærum
Våren 1998 tittet en kollega jeg ikke visste at jeg hadde inn gjennom kontordøren min. Om jeg var syklist? Mea culpa. - Da må du melde deg inn i BOC, sa Mr. BOC, og så blir du med oss og sykler Styrkeprøven til neste år (Den gangen hadde Styrkeprøven en eneste distanse, 540 km, og det var ikke stort mer enn 1500 som deltok heller.).
Senere den våren ble vi sittende i samme felt i sprutregnet på Nordmarka Rundt. Det er mulig at det var da jeg ble innmeldt. Eller kanskje det var ved fontenen på Torvet i Horten etter Vestfold Rundt. Dere får spørre Frank, Mr. BOC altså. Min første trening med superlaget var restitusjonskoseturen deres tirsdagen etter Trondheim-Oslo. Det gikk kjempefint helt til de satte rittfart bortover Gamle Mossevei bare for gøy. Å herrejemini.
I oktober traff jeg en jente og fortalte henne at jeg skulle sykle Trondheim-Oslo til neste år. Fort.
5. Metamorfose
BOC hadde treningsprogram. De tok den tynne flatetrege klatreren og laget langdistansediesel av ham. Höjdaren vinteren 1999 var lørdagsspinningene på Aker Brygge og lunchssalat på Beach Club etterpå.
All den andre treningen husker jeg ikke mye av, annet enn at da våren kom kunne tirsdager og torsdager ha 130 km sykling i tillegg til en normalarbeidsdag, og at vi satt 6-7 timer på sykkelen hver lørdag og søndag når det ikke var ritthelg. Hun jenta syntes det var mye sykling.
Vi startet Mjøsa Rundt med 35 mann og kom i mål med 7. Jeg var en av dem og det var rart. Overfartstreningsritt kalte de det.
6. Mer spaghetti?
Vi fløy til Trondheim. Det var bare BOC som drev med slikt den gangen. Etter bortimot 40 km/t i snitt rundt Mjøsa var 36 km/t laaaaaangsomt. Rye ledet på Dovre. Piece of cake, tenkte jeg på Kvam.
- Å fy faen så mange de er, sa Ceres da vi spiste opp restene av dem. Rye ledet. Colletts Spesial på rundgang i feltet. Rye ledet. Langesykkel med ølkasse på bagasjebæreren. Rye ledet. En frysepinne ville ha regnjakke i plaskværet. - Du får ikke regnjakke! Ingen vinner Styrkeprøven i regnjakke!
Etter en personlig tissepause ble jeg kjørt opp igjen av et par fyrer som bare var på treningstur. Takk, karer! Lillehammer. Rye ledet med de samme tre minuttene som på Dovre. Piece of cake. Not. Jeg glemte å spise.
Hamar, og Rye ledet til en forandring med bare to minutter. Mat var bånn. Jeg satt i sekken med de slitne og nedbrutte. En visekaptein manet til innsats. Helvete heller. Opp med kampflagget! Her skal vi gå ned all guns blazing. Fram i kjeden igjen. Det føltes bedre.
Minnesund, og Rye ledet. Med 7 sekunder. - Nå kjører vi! I en eller annen ravine på Romerike var det slutt. Ut av kjeden, nedover langs feltet. 100 ryttere som slips bak 20 gule. Jeg begynte å le, og lo fremdeles da feltet seilte i fra meg.
BOC vant rittet på 14:44 det året. Jeg kom i mål på 15:05, etter en tur innom matstasjonen på Kløfta. Jeg trillet hjem til Torshov. Der hadde hun jenta laget mat. Jeg som en ulv. Øl og greier. Jeg sa ja takk til enda en porsjon spaghetti med kjøttsaus. Hun hevder fremdeles at jeg sovnet midt i den andre munnfullen.
