Tekst og foto: Kristoffer Kippernes
Det er turer. Og så er det TURENE.
For meg er det en forskjell.
Det å kjøre mange timer for å komme seg bort fra det man vanligvis gjør, for å gjøre noe annet. Å sitte med et glass rødvin i hånda om kvelden og planlegge ruter på Google Maps, og legge seg alt for sent, med alt for store forventninger. Det er forskjellen.
Så står du opp neste morgen. Tåka ligger tett langt nede i dalsøkket, gradestokken har såvidt passert fire grader på den varme siden av skalaen. I dét du åpner døra i campinghytta, slår den rå, kalde lufta mot deg. Du lurer på om dette egentlig er en god idé.
Noen ritualer er med hjemmefra, selv om turen og målet er annerledes. Du vet så inderlig godt hvilket dekktrykk du kommer til å kjøre med, selv om du diskuterer frem og tilbake med turfølget hva som er riktig. Du veier vindjakka og softshelljakka like tungt i hver hånd, og kvier deg for å ta en avgjørelse, vel inneforstått med at om en time vil den avgjørelsen være glemt uansett.
Og så finner du gull. Alle forventningene når sitt klimaks, og du kan velfortjent ta imot alt det veien legger foran deg. Hver sving er en ny overraskelse.
I sommer var jeg så heldig å få oppleve Lom og Jotunheimen på sykkelsetet. Ikke bare én, men to ganger. I år kan du gjøre det samme. Hvis du vil, kan du i samme slengen måle krefter med andre likesinnede opp Norges mest brutale klatring.
Det ville jeg gjort hvis jeg var deg.
Turen, og flere bilder kan du se i årets første utgave av
Landevei, som du også kan abonnere på. Det ville jeg også gjort hvis jeg var deg.
Opphavsrett alle bilder: Kristoffer H. Kippernes
